Mosebloggen

Category
< Back to all posts
  • Den siste blygmosen - seligeria acutifolia

    Dette innlegg var opprinnelig postet på Facebook-gruppen "Moser i Norge" av Arne Fjellberg og moseklubben ønsker å forevige den med en plass på Mosebloggen!

    DEN SISTE BLYGMOSEN - Seligeria acutifolia (VU)

    Når man begynner å dra på åra er det mye som ikke er helt slik det pleide å være. Oppdagergleden og nysgjerrigheten den er der fortsatt. Men den sitrende forventningen til å gjøre en OPPDAGELSE kommer ikke så ofte lenger. Før var det nok å hive seg på sykkelen for å lete etter ei bille i ei hul eik i nabolaget. Da kjente jeg spenningen. Nå er visst terskelen blitt høyere. Men torsdag 24.mai - etter å ha fylt kaffikoppen på Statoil på Dombås og kjøpt tre rosinboller - da kjente jeg plutselig den velkjente kriblingen i magen og kløen i håndflatene (noe som sikkert skyldtes et hormonrush av et eller annet slag). Jeg var på vei vestover gjennom Lesja mot Molde og Sandnestindan i Fræna for å finne nålblygmose - Seligeria acutifolia.

    Vi har 13 norske arter av blygmoser. To av disse er nordlige (polaris og subimmersa), men de 11 andre er kjent fra Nordland og sørover. En av disse (carniolica) er bare funnet en gang og kan være utgått av floraen. Da gjenstår ti. Jeg har funnet ni av disse, men manglet acutifolia. Nålblygmosen er kjent fra en lokalitet i Trøndelag og fra et lite område i Fræna der den ble oppdaget i 2007 (Artskart). Et gammelt funn fra Kristiansand i 1888 må bekreftes.

    I slutten av april 2017 hadde Moseklubben en samletur til områdene utafor Sandnestindan. Men snøen lå fortsatt langt nedover fjellsidene og det var ikke mulig å oppsøke funnstedet for acutifolia. Men NÅ skulle jeg gjøre et forsøk! Etter tidlig ankomst til campingen i Malmefjorden hadde jeg tid til en kjapp kveldstur opp til Trollkyrkja - ei kalksteinsgrotte og et kjent turmål bare en times klatring opp på sørsida av Sandnestindan (funnstedet for acutifolia ligger på nordsida av fjellrekka). Ingen har lett etter Seligeria der, så det kunne jo være kjekt å finne kanskje et par av de vanlige artene. Først fant jeg en amerikaner. Han kom krabbende ut av huleåpningen og sa at «you need a flashlight in there!» Deretter kom ei frossen dame iført strandsandaler. Da begge var forsvunnet dro jeg fram lommelykta og sjekket vegger og tak i grotteåpningen - i den halvmørke sonen der det ofte sitter Seligeria. Ingen ting. Men så - på vei ut - måtte jeg klore meg fast i fjellveggen for ikke å skli ut i bekken. Og der, rett foran nesa mi, flere små lysegrønne sporekapsler i typisk Seligeria-setting i smale sprekker og små søkk i kalksteinen. Fram med lupa, og acutifolia var i boks! Adrenalinkicket kom samtidig med havskodda. Men jeg fant et par forekomster til før det ble for risikabelt å undersøke kalkområdet i større skala.

    Dagen etter var skyfri og varm - ideell for klyving opp til den kjente vokseplassen på nordsida av Blåfjellet i ca. 400 m høyde. Berggrunnen er for det meste gneisaktig og virker sur - ikke det substratet der jeg ventet å finne Seligeria. Jeg surra rundt en stund uten å finne noe. Men så havna jeg uti i ei bratt rasmark der det lå enkelte blokker av kalkstein. På en av disse satt det noen få acutifolia i en sprekk. Kalksteinen må jo ha rulla nedover, så jeg dro meg videre opp. Reinrose, rynkevier og rødsildre viste at jeg var på rett vei! Etter å ha forsert ei bratt snøfonn havna jeg oppe i botnen innunder bratthenget på Blåtinden på ca. 500 m høyde. Og der lå en stor rund kolle av rein lys kalkstein med herlige erosjonsrenner og småhuler. Her var det acutifolia i massevis! Men arten flagger ikke akkurat sin tilstedeværelse. Uten de grønne umodne sporekapslene ville den vært vanskelig å oppdage uten lupe. Ofte var det bare en mørk flekk på noen få kvadratcentimeter i et søkk på kalksteinen. Men når man først hadde fått en «search image» på plass, var den lett å finne.

    Dagen etter hadde jeg tid til en tur oppi nordhenget på Talstadhesten før hjemreise. Talstadhesten er godt kjent for sin kalkflora og ligger i vestenden av Sandnestindan. Med kikkert hadde jeg lokalisert et område som så bra og kunne nåes via en gammel anleggsvei fra Hustadkalk sitt steinbrudd som nå ikke er i drift. Jeg hadde blinka ut en skarp bekkekløft som hadde skåret seg dypt inn i kalkfjellet og løp rett nedetter fjellsida. For å nå den må man passere et bratt og nakent skråberg der det er lite å holde seg fast i. Etter å ha funnet en liten forekomst av acutifolia i en sprekk på fjellsida var jeg fornøyd og innså at hvis jeg mista fotfeste her ville min karriere i moseverdenen være over. På vei tilbake så jeg imidlertid en mulighet til å tråkle seg fram til bekkekløfta langs noen hyller lenger nede. Jeg nådde målet, og «kløfta» viste seg å være ei tørrlagt spylerenne med fantastiske formasjoner - noen steder i ren hvit marmor. Og acutifolia hvor en snudde og vendte seg! Riktignok flekkvis, men over alt hvor man kunne vente å finne den: Under overheng, i små sprekker og søkk.

    Etter dette fotarbeidet sitter jeg igjen med inntrykk av at nålblygmosen er mer nøysom og konkurransesvak enn sine andre slektninger som ofte vokser i større bestander. Du finner den ikke i sprekker der andre moser er godt etablert. Noen ganger sto den spredt i samvoksning med små levermoser, andre småmoser, alger og cyanobakterier. Det er hele tiden snakk om suksesjoner. Mosemattene produserer stadig mer organisk substrat, og til slutt «kvæles» antagelig de små nåleblygmosene. Det typiske er at de står direkte på den ru kalksteinen uten annet substrat enn det de har produsert sjøl. Vokseplassen er gjerne nordvendt eller i skygge, i et søkk eller en liten sprekk, men av og til fritt eksponert. Den tåler tydligvis en del tørke, og blir da liten og tettvokst, ofte kalkinkrustert. I dype sprekker med mye skygge og fuktighet blir de lysegrønne med lange tynne blader og ligner da svært på arten pusilla, men jeg fant ikke sporofytter under slike forhold.

    Sånn! I juli drar jeg til Svalbard. Kanskje får jeg tid til å lete etter polaris..

    // Arne Fjellberg