Mosebloggen

Category
  • Den siste blygmosen - seligeria acutifolia

    Dette innlegg var opprinnelig postet på Facebook-gruppen "Moser i Norge" av Arne Fjellberg og moseklubben ønsker å forevige den med en plass på Mosebloggen!

    DEN SISTE BLYGMOSEN - Seligeria acutifolia (VU)

    Når man begynner å dra på åra er det mye som ikke er helt slik det pleide å være. Oppdagergleden og nysgjerrigheten den er der fortsatt. Men den sitrende forventningen til å gjøre en OPPDAGELSE kommer ikke så ofte lenger. Før var det nok å hive seg på sykkelen for å lete etter ei bille i ei hul eik i nabolaget. Da kjente jeg spenningen. Nå er visst terskelen blitt høyere. Men torsdag 24.mai - etter å ha fylt kaffikoppen på Statoil på Dombås og kjøpt tre rosinboller - da kjente jeg plutselig den velkjente kriblingen i magen og kløen i håndflatene (noe som sikkert skyldtes et hormonrush av et eller annet slag). Jeg var på vei vestover gjennom Lesja mot Molde og Sandnestindan i Fræna for å finne nålblygmose - Seligeria acutifolia.

    Vi har 13 norske arter av blygmoser. To av disse er nordlige (polaris og subimmersa), men de 11 andre er kjent fra Nordland og sørover. En av disse (carniolica) er bare funnet en gang og kan være utgått av floraen. Da gjenstår ti. Jeg har funnet ni av disse, men manglet acutifolia. Nålblygmosen er kjent fra en lokalitet i Trøndelag og fra et lite område i Fræna der den ble oppdaget i 2007 (Artskart). Et gammelt funn fra Kristiansand i 1888 må bekreftes.

    I slutten av april 2017 hadde Moseklubben en samletur til områdene utafor Sandnestindan. Men snøen lå fortsatt langt nedover fjellsidene og det var ikke mulig å oppsøke funnstedet for acutifolia. Men NÅ skulle jeg gjøre et forsøk! Etter tidlig ankomst til campingen i Malmefjorden hadde jeg tid til en kjapp kveldstur opp til Trollkyrkja - ei kalksteinsgrotte og et kjent turmål bare en times klatring opp på sørsida av Sandnestindan (funnstedet for acutifolia ligger på nordsida av fjellrekka). Ingen har lett etter Seligeria der, så det kunne jo være kjekt å finne kanskje et par av de vanlige artene. Først fant jeg en amerikaner. Han kom krabbende ut av huleåpningen og sa at «you need a flashlight in there!» Deretter kom ei frossen dame iført strandsandaler. Da begge var forsvunnet dro jeg fram lommelykta og sjekket vegger og tak i grotteåpningen - i den halvmørke sonen der det ofte sitter Seligeria. Ingen ting. Men så - på vei ut - måtte jeg klore meg fast i fjellveggen for ikke å skli ut i bekken. Og der, rett foran nesa mi, flere små lysegrønne sporekapsler i typisk Seligeria-setting i smale sprekker og små søkk i kalksteinen. Fram med lupa, og acutifolia var i boks! Adrenalinkicket kom samtidig med havskodda. Men jeg fant et par forekomster til før det ble for risikabelt å undersøke kalkområdet i større skala.

    Dagen etter var skyfri og varm - ideell for klyving opp til den kjente vokseplassen på nordsida av Blåfjellet i ca. 400 m høyde. Berggrunnen er for det meste gneisaktig og virker sur - ikke det substratet der jeg ventet å finne Seligeria. Jeg surra rundt en stund uten å finne noe. Men så havna jeg uti i ei bratt rasmark der det lå enkelte blokker av kalkstein. På en av disse satt det noen få acutifolia i en sprekk. Kalksteinen må jo ha rulla nedover, så jeg dro meg videre opp. Reinrose, rynkevier og rødsildre viste at jeg var på rett vei! Etter å ha forsert ei bratt snøfonn havna jeg oppe i botnen innunder bratthenget på Blåtinden på ca. 500 m høyde. Og der lå en stor rund kolle av rein lys kalkstein med herlige erosjonsrenner og småhuler. Her var det acutifolia i massevis! Men arten flagger ikke akkurat sin tilstedeværelse. Uten de grønne umodne sporekapslene ville den vært vanskelig å oppdage uten lupe. Ofte var det bare en mørk flekk på noen få kvadratcentimeter i et søkk på kalksteinen. Men når man først hadde fått en «search image» på plass, var den lett å finne.

    Dagen etter hadde jeg tid til en tur oppi nordhenget på Talstadhesten før hjemreise. Talstadhesten er godt kjent for sin kalkflora og ligger i vestenden av Sandnestindan. Med kikkert hadde jeg lokalisert et område som så bra og kunne nåes via en gammel anleggsvei fra Hustadkalk sitt steinbrudd som nå ikke er i drift. Jeg hadde blinka ut en skarp bekkekløft som hadde skåret seg dypt inn i kalkfjellet og løp rett nedetter fjellsida. For å nå den må man passere et bratt og nakent skråberg der det er lite å holde seg fast i. Etter å ha funnet en liten forekomst av acutifolia i en sprekk på fjellsida var jeg fornøyd og innså at hvis jeg mista fotfeste her ville min karriere i moseverdenen være over. På vei tilbake så jeg imidlertid en mulighet til å tråkle seg fram til bekkekløfta langs noen hyller lenger nede. Jeg nådde målet, og «kløfta» viste seg å være ei tørrlagt spylerenne med fantastiske formasjoner - noen steder i ren hvit marmor. Og acutifolia hvor en snudde og vendte seg! Riktignok flekkvis, men over alt hvor man kunne vente å finne den: Under overheng, i små sprekker og søkk.

    Etter dette fotarbeidet sitter jeg igjen med inntrykk av at nålblygmosen er mer nøysom og konkurransesvak enn sine andre slektninger som ofte vokser i større bestander. Du finner den ikke i sprekker der andre moser er godt etablert. Noen ganger sto den spredt i samvoksning med små levermoser, andre småmoser, alger og cyanobakterier. Det er hele tiden snakk om suksesjoner. Mosemattene produserer stadig mer organisk substrat, og til slutt «kvæles» antagelig de små nåleblygmosene. Det typiske er at de står direkte på den ru kalksteinen uten annet substrat enn det de har produsert sjøl. Vokseplassen er gjerne nordvendt eller i skygge, i et søkk eller en liten sprekk, men av og til fritt eksponert. Den tåler tydligvis en del tørke, og blir da liten og tettvokst, ofte kalkinkrustert. I dype sprekker med mye skygge og fuktighet blir de lysegrønne med lange tynne blader og ligner da svært på arten pusilla, men jeg fant ikke sporofytter under slike forhold.

    Sånn! I juli drar jeg til Svalbard. Kanskje får jeg tid til å lete etter polaris..

    // Arne Fjellberg

  • Den første blygmosen - Seligeria donniana

    Arne Fjellberg har postet flere gode innlegg på Facebooksiden til moseklubben - Moser i Norge. Jeg synes de er så gode at de fortjener en plass på mosebloggen! 

    ----------------------------------------------

    DEN FØRSTE BLYGMOSEN - Seligeria donniana

    Min aller første blygmose - holeblygmose (Seligeria donniana) - dukket opp ganske uventet 15.mai 2016 ved Bøvertun øverst i Bøverdalen i Lom. Etter å ha lest om de ørsmå blygmosene i Nationalnyckeln og andre steder så jeg for meg nesten usynlige moser som avslørte seg med sine runde sporehus stikkende opp gjennom slimete kalkalger og utfellinger i vannsig nedetter fuktige kalksteinsvegger. Jeg hadde lenge ønsket å finne disse, men Seligeria var ikke i tankene da jeg krabba opp ei bratt rasmark oppunder den berømte botaniske lokaliteten Høyrokampen i Lom. Det var nylig gått flere snøskred og små jordras, og skråningen var ustabil og ikke helt god. Jeg fikk karra med innunder et overheng og smatt bakom ei snøfonn og ble liggende i ly for vanndryppet ovenfra.

    Ei løs skiferflis i taket over hodet mitt fattet interessen (det kunne sitte noen fine edderkopper bakom der..). Jeg pirket løs flisa og holdt den opp mot lyset utenfra. På oversiden, i hulrommet mellom flisa og steintaket, stakk det opp flere millimeteresmå stilker med et sporehus på toppen. Det lignet illustrasjonsbilder av en Seligeria! Jeg dro meg fram i lyset og fikk opp lupa. Javisst, ingen tvil! Mens isvannet rant nedover ryggen sikret jeg kollektet i et lite plastrør for senere mikroskopering hjemme. Nedfarten i den ustabile rasmarka gikk rimelig fort. Det var et av disse funnene som en kollega har kalt «karamellfunn». Sug den lenge og forsiktig, nyt opplevelsen!

    Arten viste seg å være Seligeria donniana - den vanligste blygmosen - lett å kjenne som den eneste arten i slekta med helt glatt munning på sporekapselen, uten peristomtenner. På gamle kapsler av andre arter kan tenne være slitt bort, men ved mikroskopering vil man alltid finne noen rufsete rester langs kanten. Holeblygmosen sitter gjerne som små tettstilte bunter direkte på underlaget. Bladene er er jamnsmale og rette, kort tilspisset. Jeg pleier å tenke på en bunt blyanter med spissen opp i koppen på skrivebordet (akk så fattig begrepsverdenen blir når alt går digitalt..).

    I etterkant har det vist seg at området øverst i Bøverdalen nærmest er et kjerneområde for blygmoser, med 6-7 ulike arter.

    Arne Fjellberg

  • Montia minor C.C. Gmel.

    Skrevet av Anders Often, også publisert på forfatterens Facebookside 01.04.2016

    I dag (27.01.2016) føler meg nesten som legendariske levermosebryolog R.M. Schuster. Og det fordi jeg kastet en knøttliten plante i søppelbøtta. Forlot Fytotronen. Gikk opp og over Blindernområdet, krysset Sognsvannsbanen og bort til Forskningsparken – der jeg jobber. Trakk mitt adgangskort. Gikk gjennom inngangsdør. Opp tre trapper. Inn kontorlandskapets inngangsdør og bort til mitt lille cellekontor. Satte meg ned på min kontorstol – og akkurat da, kom på: Det var trolig en ny art for Norge jeg for ti minutter siden hadde kastet i søppelbøtta. Der nede i Fytotronens veksthusanlegg. Jeg var sikker: Det var en ny for Norge kildeurt jeg hadde kastet. En småkildeurt Montia minor C.C. Gmel. (og det var i alt fire spirte frø av denne art, og da fra importplantelast 3, og prøve 2).

    Nå var min aha-opplevelse triviell sammenlignet med legendariske levermosebryolog R.M. Schuster sin aha-opplevlse. I det han slapp et ørlite levermoseskudd ned i søppelbøtta og akkurat da kom på: Hva pokker gjorde jeg nå! Schuster innså i et blaff av klarhet at det var en ny art for vitenskapen han hadde sluppet ned i haugen med moserusk. En knøttliten sak. Trolig en Cephaloziella-lignende sak, dvs. stor som et knappenålshode. Schuster gikk da nitidig gjennom hele den ganske fulle søppelbøtta, av moserusk. Og gjenfant sitt mikroskudd. Beskrev deretter en ny art for vitenskapen på grunnlag av dette ene skudd (pers. medd. Rune Halvorsen, anekdote på mosekurs på Tømte, Hurdal i 1987).

    Nå var det betraktelig enklere for meg å gå tilbake til Fytotronen og plukke opp den lille kildeurten jeg hadde sluppet ned i søppelbøtta. Det var faktisk svært lett. Den lå på toppen av annet rusk og rask. Den var den ene av 4 planter dyrket frem fra jord tatt fra prydplantepotter i import-trailerlast 3. Fra Tyskland. Og det var opplagt småkildeurt. Ny for Norge – hurra!

    Hva skiller så denne fra den vanlige kildeurt M. fontana L.? Nilsson (2001) skriver:

    Småkildeurt: Tydelig bladstilk. Rombeformet til bredt oval bladplate.

    Kildedurt: Spadeformet bladplate uten tydelig avsatt bladstilk.

    I tillegg er det forskjell i frøoverflate, noe jeg ikke skal gå inn på her. Men bladform er så karakteristisk at denne ene karakter synes overbevisende nok.

    Småkildeurt er ingen vanlig hitch-haiker med planteskoleimport. Vi har aldri funnet den tidligere, enda vi har samlet jordprøver fra importplantepotter og satt til spiring flere ganger tidligere (e.g. Hagen et al. 2012). Arten er heller ikke tidligere funnet i Norge (Elven 2005; jfr. artskart i Artsdatabanken). Småkildeurt er ganske vanlig på kontinentet. Den vokser hist og her i Danmark, og lengst sør i Sverige, funnet i landskapene Skåne, Blekinge, Kalmar og Øland (Nilsson 2001).

    Kildeurtslekta er små ett- eller fåårige planter. Vår hjemlige og vidt utbredte art, kildeurt Montia fontana L., er funnet over store deler av landet. Den regnes ikke som særlig kalkkrevende, men vil ha det jevnt vått, gjerne litt forstyrret mark. Men den kan også klare seg i ganske stabile mosematter. Elven (2005) skriver: «Myr, kjeder og strender ved ferskvatn».

    Nilsson (2001) skriver at småkildeurt ikke er kalkkrevende og at den vokser på fuktige til ganske våte steder. Han nevner en rekke voksesteder deriblandt også fuktig beitemark og åkerland. Det siste viser jo at det er sannsynlig at den kan komme til Norge som frø i jordklump til importerte prydplanter. Tror småkildeurt vil bli funnet som ugras i Norge. Kanskje på friland, om ikke så lenge.

    Så litt senere: Torsdag 12. mai 2016 er vi i Stavanger for å se etter vårplanter på Folkvord planteskole. Og vi finner småkildeurt etablert på planteskolen. Den vokste på hard leirjord mellom rader av lind og bjørk for salg som ganske store gatetrær (3-5 m høye). Litt bak og nordvest for veksthusene på Folkvord, et svakt nordvent jordstykke. Det var svært glissen vegetasjon på stedet. Kun litt tunrapp, vandreveronika og veiarve. Det var spredte indivd av småkildeurt. Over et areal på ca 2 x 8 m. I forhold til vanlig kildeurt har småkildeurt tydelig skafta blad og pluss minus rombeformet bladplate. Småkildeurt er kjent som åkerugras på Kontinetet.

     

    Kilder: 

    Elven, R. (red.). 2005. Norsk flora. 7. Utgåva. Det Norske Samlaget, 1230 s.

    Hagen, D., Endrestøl, A., Hanssen, O., Often, A., Skarpaas, O., Staverløkk, O. & Ødegaard, F. 2012. Fremmed arter. Kartlegging og overvåkning av spredningsveier import av planteprodukter“. NINA Rapport 915. 76 s.

    Nilsson, Ö. 2001. 42. Portulacaceae. I: Flora Nordica 2. Red. Bengt Jonsell. The Bergius Foundation.

     

  • Månedens art - grannlommemose

    Skrevet av John Gunnar Brynjulvsrud

    I slekten lommemoser Fissidens fins det i dag 13 arter i Norge hvorav 12 av disse har registrerte forekomster på fastlandet. Én av disse, elvelommemose Fissidens crassipes, er imidlertid senest registrert i 1884 i Vestfold (Artsdatabanken, 2017a, 2017b). Lommemoser er av varierende størrelse, fra knøttsmå (få mm) og opptil 15 cm. Fargen er som regel en variant av grønn, innimellom med gule eller brune fargetoner. Typisk for lommemosene er at de har flate, fjærlignende skudd. Bladene har en ekstra bladplate festet på nerven som er foldet slik at den danner en lommelignende struktur. Dette er unikt innen familien Fissidentaceae. De fleste artene er varmekjære og vokser i mer eller mindre fuktige miljøer, gjerne på leire eller kalkstein (Hallingbäck & von Knorring, 2006). 

    Grannlommemose Fissidens pusillus. Foto: J.G. Brynjulvsrud

    Grannlommemose Fissidens pusillus (Wilson) Milde er en liten art med 3-5 bladpar fordelt på 2-7 mm lange skudd, i sjeldne tilfeller opp mot 1 cm. Bladene øverst i skuddet er omtrent 4-6 ganger så lange som brede. Bladene har en kantlist bestående av langsmale celler og denne er 1-2 celler bred. I bladspissen fins noen få enkeltstående tenner. Bladcellene er tynnveggede og er 10-15 µm brede. Bladnerven slutter litt før bladspissen og er grønn, brun eller rødaktig i fargen. Grannlommemose kan være både sam- og særbu og hann- og hunnorganene sitter i skuddspissen. Sporehus forekommer ofte og er smalt ovale, slette, opprette eller svakt bøyd, og sitter på en 0,2-0,4 cm lang stilk som er festet i skuddspissen. Peristomet er gult. 

    Grannlommemose kan forveksles med pyslommemose Fissidens gracilifolius men denne har mer langsmale blad i øverste del av skuddet, og mer gradvis avsmalnende bladspisser. Grannlommemose kan også forveksles med F. rufulus men denne er i Norden kun kjent fra Skåne fra slutten av 1800-tallet. Denne har dessuten bredere kantlist og mindre bladceller (Hallingbäck & von Knorring, 2006). 

    Øverst: Skudd av grannlommemose Fissidens pusillus. Midten: Blad av grannlommemose. Nederst: Blad av grannlommemose (ungt skudd). Foto: J.G. Brynjulvsrud

    Grannlommemose er oftest å finne ved bekker og elver, og vokser på fuktig, gjerne periodevis oversvømt stein og blokk, sjeldnere på skyggefulle bergvegger. Substratet er ofte lett forvitrelig grønnstein eller sandstein, men kan også være betong og kalkstein (Hallingbäck & von Knorring, 2006). Grannlommemose er i den seneste rødlisten vurdert som sårbar (VU) på bakgrunn av pågående bestandsreduksjon som følge av habitatpåvirkning f.eks. ved vassdragsutbygging, oppdemming og flomsikring (Hassel et al., 2015; Henriksen & Hilmo, 2015). Grannlommemose har spredt utbredelse på fastlandet i Oslo, Akershus, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Rogaland, Hordaland, Sør- og Nord-Trøndelag (Artsdatabanken, 2017b). 

    Kilder:

    Artsdatabanken. (2017a). Artsdatabanken. Retrieved April 29, 2017, from http://www.artsdatabanken.no/

    Artsdatabanken. (2017b). Artskart. Retrieved April 29, 2017, from http://artskart.artsdatabanken.no/

    Hallingbäck, T., & von Knorring, P. (2006). Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Bladmossor: Sköldmossor- kapmossor. Bryophyta: Buxbaumia - Leucobryum. Uppsala: ArtDatabanken, SLU.

    Hassel, K., Blom, H. H., Høitomt, T., & R., H. (2015). Moser (Anthocerotophyta, Marchantiophyta, Bryophyta). Norsk rødliste for arter 2015. Retrieved from http://www.artsdatabanken.no/Rodliste/Artsgruppene/Moser

    Henriksen, S., & Hilmo, O. (2015). Norsk rødliste for arter 2015. Retrieved from http://data.artsdatabanken.no/Rodliste

  • Månedens art - striglegulmose

    Skrevet av John Gunnar Brynjulvsrud

    I slekten gulmoser Pseudocalliergon fins det i dag fem arter i Norge, hvorav fire av disse har registrerte forekomster på fastlandet (Artsdatabanken 2017a). Hedenäs og Rosborg (2008) påviste imidlertid nylig ved hjelp av molekylære markører at gulmosene og klomosene Drepanocladus bør behandles under ett, og i bl.a. Nationalnyckeln og Checklist and Country Status of European Bryophytes er begge slektene omtalt som Drepanocladus (Hedenäs mfl. 2014; Hodgetts 2015). 

    Drepanocladus s.l. består i hovedsak av middels til store arter som trives i fuktige til våte miljøer. Innen slekten er det forholdsvis stor morfologisk variasjon men felles for artene er bl.a. at hjørnecellene i bladets nedre del er utvidet, dog i varierende grad, og disse er mer eller mindre tydelig avgrenset i basehjørnegrupper. Alle artene har også velutviklede hårstrukturer (aksillære hår) ved bladfestet (Hedenäs mfl. 2014).

    Striglegulmose Pseudocalliergon lycopodioides. Foto: J.G. Brynjulvsrud

    Striglegulmose Pseudocalliergon lycopodioides (Brid.) Hedenäs er en mellomstor til stor art med skudd på 5-<20 cm som vokser i brungule til gulbrune matter med varierende innslag av grønt. Som tørr kan den få en nesten gylden, metallisk glans, i det minste flekkvis. Skuddene er uregelmessig forgreinede eller uregelmessig fjærforgreinede. Stengelbladene er brede (0,7-1,7 mm), ovale til bredt ovale og smalner gradvis av mot en smal bladspiss. Bladene er bøyde, skjeformede, og bladets øvre del er renneformet til rørformet. Nerven er tydelig og når høyt opp i bladet. Bladkanten er slett eller meget utydelig tannet, og bladets basale hjørneceller er noe utvidede og forholdsvis utydelig avgrenset i grupper (Hedenäs mfl. 2014).

    Striglegulmose kan i felt forveksles med stormakkmose Scorpidium scorpioides men sistnevnte har butte blad og kort dobbel nerve. Striglegulmose kan ligne snøgulmose Pseudocalliergon angustifolium men sistnevnte har tydelig tannet bladkant. Striglegulmose og snøgulmose har per i dag ikke registrerte forekomster i samme habitat i Norge, men er påvist på samme voksested i Finland (Hedenäs mfl. 2014; Artsdatabanken 2017b).

    Øverst: Striglegulmose Pseudocalliergon lycopodioides stengelblad fra skuddets øvre del. Midten: Striglegulmose greinblad. Nederst: Bladbasis på stengelblad av striglegulmose. Foto: J.G. Brynjulvsrud

    Striglegulmose vokser i kalkrike miljøer som kan tørke ut periodevis, gjerne på sigevannspåvirket kalkstein, i kalkrik våtmark eller myr ved havet (Hedenäs mfl. 2014; Hassel mfl. 2015). På kysten kan den vokse i grunne pøler eller søkk, gjerne med skjellsand eller rikt sigevann. Striglegulmose er i den seneste rødlisten vurdert som kritisk truet (CR) på bakgrunn av tap av eller endring av habitat som følge av bl.a. utbygging, drenering, endrede driftsformer av kulturlandskapet og økt slitasje fra ferdsel/fritidsaktiviteter (Hassel mfl. 2015; Henriksen & Hilmo 2015). I Norge er det få registrerte forekomster av arten og disse er begrenset til kysten i Østfold, Vestfold, Rogaland, Nordland og Svalbard (Artsdatabanken 2017b).

    Kilder:

    Artsdatabanken. (2017a). Artsdatabanken. Retrieved March 23, 2017, from     http://www.artsdatabanken.no/

    Artsdatabanken. (2017b). Artskart. Retrieved March 23, 2017, from http://artskart.artsdatabanken.no/

    Hassel, K., Blom, H. H., Høitomt, T., & R., H. (2015). Moser (Anthocerotophyta, Marchantiophyta, Bryophyta). Norsk rødliste for arter 2015. Retrieved from http://www.artsdatabanken.no/Rodliste/Artsgruppene/Moser

    Hedenäs, L., Reisborg, C., & Hallingbäck, T. (2014). Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Bladmossor: Skirmossor-baronmossor. Bryophyta: Hookeria-Anomodon. Uppsala: ArtDatabanken, SLU, Uppsala.

    Hedenäs, L., & Rosborg, C. (2008). Pseudocalliergon is nested within Drepanocladus (Bryophyta: Amblystegiaceae). Lindbergia, 67–74.

    Henriksen, S., & Hilmo, O. (2015). Norsk rødliste for arter 2015. Retrieved from http://data.artsdatabanken.no/Rodliste

    Hodgetts, N. G. (2015). Checklist and country status of European bryophytes – towards a new Red List for Europe. Irish Wildlife Manuals, (84), 125. Retrieved from http://hdl.handle.net/2262/73373

  • Månedens art - hårkurlemose

    Skrevet av John Gunnar Brynjulvsrud

    I slekten kurlemoser Didymodon fins 121 arter hvorav 16 av disse fins i Norden. Av disse 16 opptrer 12 i Norge. Dette er små til mellomstore moser, som vokser i tuer i brune til gulgrønne nyanser. Voksestedet er vanligvis kalkholdig og forholdsvis tørt, men visse arter foretrekker fuktige miljøer. Bladene har ofte smalt tilbakebøyde bladkanter og en nerve som når helt ut i bladspissen. 

    Hårkurlemose Didymodon icmadophilus. Foto: J.G. Brynjulvsrud

     

    Hårkurlemose Didymodon icmadophilus (Müll.hal.) R.H.Zander er en relativt liten akrokarp mose som vokser i mørke brungrønne til brune tuer med skudd på opptil 2 cm. Den er vurdert som sårbar (VU) i Norsk rødliste for arter 2015 på bakgrunn av liten populasjon og pågående populasjonsreduksjon. Den kan være vanskelig å oppdage i felt da den gjerne vokser på flater sammen med andre tuedannende moser. Bladene er små og stive, opprette som fuktige, tiltrykte som tørre, eggerunde ved basis og smalner av mot en langt tilspisset bladspiss. Bladkanten er tilbakebøyd i bladets nedre halvdel. Nerven er kraftig (50-80 µm bred) og forholdsvis langt utløpende. På oversiden av nerven fins relativt korte celler. I øvre del av bladet er bladplatens celler tykkveggede og uregelmessig triangulære til runde til kvadratiske (9-10 µm brede). I nedre del av bladet nær nerven fins noen få rektangulære celler. Stengelen har sentralstreng. Sporehus forekommer meget sjelden, men er i så tilfelle opprett, avlangt elliptisk og sitter på en 1 cm lang stilk.

    Øverst: Hårkurlemose Didymodon icmadophilus blad. Nederst: Tverrsnitt av hårkurlemose-blad. Foto: J.G. Brynjulvsrud

     

    Hårkurlemose vokser i fuktige miljøer på kalkholdige klipper, blokker og steiner ved vassdrag og fosser. Voksestedet kan gjerne oversvømmes periodevis. I Norge har den tyngdepunktet i sin utbredelse i indre og høyereliggende strøk, men er observert ved kysten i bl.a. Østfold, Telemark, Hordaland og Nord-Trøndelag. 

    Hårkurlemose kan forveksles med glanskurlemose Didymodon acutus, men denne vokser på tørre lokaliteter og nerven er kortere utløpende.

    Kilder:

    Hallingbäck, T., Lönnell, N., Weibull, H., Von Knorring, P., Korotynska, M., Reisborg, C., & Birgersson, M. (2008). Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Bladmossor: Kompaktmossor-kapmossor. Bryophyta: Anoectangium-Orthodontium. Uppsala: ArtDatabanken, SLU, Uppsala.

    Hassel, K., Blom, H. H., Høitomt, T., & R., H. (2015). Moser (Anthocerotophyta, Marchantiophyta, Bryophyta). Norsk rødliste for arter 2015. Retrieved from http://www.artsdatabanken.no/Rodliste/Artsgruppene/Moser

    Henriksen, S., & Hilmo, O. (2015). Norsk rødliste for arter 2015. Retrieved from http://data.artsdatabanken.no/Rodliste

    Hill, M. O., Bell, N., Bruggeman-Nannenga, M. a., Brugués, M., Cano, M. J., Enroth, J., … Söderström, L. (2006). An annotated checklist of the mosses of Europe and Macaronesia. Journal of Bryology, 28(3), 198–267. https://doi.org/10.1179/174328206X119998

    Nyholm, E. (1981). Illustrated moss flora of Fennoscandia Fasc. 1-6. Swedish Natural Science Research Council. Lund.

  • Unge, men allikevel skikkelig gamle

    Skrevet av Magni Olsen Kyrkjeeide

    Torvmoser er mye i vinden i klimadebatten på grunn av deres evne til å lagre atmosfærisk karbon. De er kanskje den viktigste plantegruppa i verden når det kommer til å binde karbon i landmassene. Dette skyldes deres myrdannende egenskaper. I den våte myra akkumuleres dødt plantemateriale fordi det er for lite oksygen for omdannelse, som igjen frigjør karbon. Over tid lagres det derfor mye karbon i torv. Halvparten av vekten til tørket torv består faktisk av karbon.

    Molekylære metoder har blitt brukt for å datere når torvmoseartene vi har i dag diverserte, altså, når de ble mange. Det ser ut til å ha skjedd i Miocene, for omtrent 13 millioner år siden. Da ser det ut til at det var en boost av arter som oppstod. Dette er satt i sammenheng med nedkjøling av planten og derfor nye nisjer tilgjengelig for fuktighetskrevende og kuldetolerante torvmoser.

    Selv om dagens torvmoser er relativt unge, i den grad 13 millioner år er ungt (vi mennesker er jo uhyre unge i denne sammenheng), så går deres opprinnelse antakeligvis enda lengre bakover i tid. Tar man høyere hiarkiske nivå i betraktning som torvmose familien og ordenen, så har en studie antydet at torvmoser kan stamme helt tilbake til Ordovicium. Minst 460 millioner år tilbake i tid.

    Blanding av kjøtt-torvmose og sylfidetorvmose. Bilde: K.I. Flatberg

     

    Moser var mest sannsynlig de første plantene som inntok landjorda, men hvilke mosegrupper dette var er lite kjent, fordi det finnes svært få mosefossiler. De holder seg tydligvis dårlig i sedimentene. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet hva som vokste på landjorda tidligere.

    Men, nylig gravde forskere i Wisconsin, USA, ut sedimentprøver for å se etter plantefossiler. De fant mikrofossiler i prøver datert tilbake til nettopp Ordovicium. Og det som er veldig kult (i hvert fall for meg som er over gjennomsnittet interessert i torvmoser) er at disse makrofossilene likner på cellestrukturene vi finner i torvmoser i dag. Tenk det, at torvmoser har vært på planten i over 450 millioner år!

    Forskerne bak funnet har tenkt litt høyt: Hva om torvmosene slik vi kjenner dem i dag faktisk har eksistert så langt tilbake i tid? Da kan de ha vært med å påvirke klimaet helt tilbake til Ordovicium. Altså, mye, mye lengre enn først antatt.

    Kilder:

    http://www.nature.com/articles/ncomms6134

    http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S1055790310000229

    http://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.1086/686242

  • Månedens art - pelssåtemose

    Skrevet av John Gunnar Brynjulvsrud

    Mosebloggen sparker nå liv i Månedens art igjen og første mose ut er pelssåtemose Campylopus atrovirens De Not.

    I slekten såtemoser Campylopus fins omtrent 100 arter hvorav 9 av disse er å finne i Norge. De fleste artene er forholdsvis store, og typisk for slekten er at bladnerven er meget bred. På svensk heter de nettopp "nervmossor". De fleste artene er mer eller mindre oseaniske (vestlige) i sin utbredelse.

    Pelssåtemose Campylopus atrovirens. Foto: J.G. Brynjulvsrud

    Pelssåtemose er en ganske stor akrokarp mose som vokser i mørkegrønne til svartgrønne tuer som ofte synes godt på avstand. Skuddene kan bli lange, opptil 8 cm i henhold til Nationalnyckeln. Bladene er relativt lange (3,5 - 9 mm) rette, noe bølgete som tørre, langsmale og smalner av mot en lang fargeløs hårspiss. Ved en nærmere titt med håndlupe ser man godt den meget brede nerven som går nesten helt ut i bladspissen. Ved bladbasis danner alarcellene en tydelig avgrenset gruppe med oppsvulmede celler. Pelssåtemose formerer seg vegetativt ved at bladene lett brekker eller løsner i sin helhet. Sporehus forekommer sjelden og er i Norden kun observert i Hordaland.

    Pelssåtemose Campylopus atrovirens fra øverst til nederst: Blad, bladbase med tydelige grupper av alarceller og nederst fargeløs hårlspiss. Foto: J.G. Brynjulvsrud

    Pelssåtemose vokser i områder med høy luftfuktighet og har sin hovedutbredelse i oseaniske strøk. I Norge opptrer den dog spredt i innlandet, da gjerne i områder med fuktig lokalklima som f.eks. bekkekløfter og fossesprøytsoner. Den vokser typisk på nord- og østvendte, gjerne skyggefulle lokaliteter på bergvegger av harde bergarter. 

    Pelssåtemose kan forveksles med ribbesåtemose Campylopus introflexus, men sistnevnte har eggeformede blad og er forøvrig svartelistet i store deler av Europa.

    Kilder:

    Atherton, I. D. M., Bosanquet, S. D. S., Lawley, M., & British Bryological Society. (2010). Mosses and liverworts of Britain and Ireland : a field guide. Plymouth: British Bryological Society.

    Hallingbäck, T., & von Knorring, P. (2006). Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Bladmossor: Sköldmossor- kapmossor. Bryophyta: Buxbaumia - Leucobryum. Uppsala: ArtDatabanken, SLU, Uppsala.

  • Luftige røtter

    Skrevet av Magni Olsen Kyrkjeeide 

    For noen år siden skrev jeg blogginnlegget Solbriller På! som handlet om hvordan moser beskytter seg mot sol. Der nevner jeg at heigråmose Racomitirum lanuginosum og putehårstjerne Syntrichia ruralis har lange såkalte hyaline hårspisser i bladspissen som muligens reflekterer sollys. Det viser seg nå at de har en helt annen funksjon.Dette er moser som vokser på steder som blir veldig tørre. Da er kanskje ikke solbeskyttelse den største utfordringen, men vanntilgang.

    Moser har ikke røtter, men tar opp vann direkte over hele "mosekroppen" fra sine omgivelser. Dette skaper utfordringer for arter som vokser der det er veldig lite vann. De må i hvert fall tåle å tørke helt ut, noe de faktisk gjør. Men, en annen smart strategi kan jo være å ta opp vann uhyre effektivt når det først er tilgjengelig. Det er nettopp det disse hyaline hårspissene gjør. De transporterer vann til bladene, så effektivt at de til og med kan frakte vann oppover. Videoen viser veldig godt hvordan dette fungerer hos en slekting av putehårstjerne, S. caninervis, som vokser i ørken. 

    Hyaline hårspisser fungerer nærmest som røtter, men istedenfor å hente vann fra bakken fanger de det opp fra lufta. Opp ned, altså.

    Kilde:

    Pan, Zhao, William G. Pitt, Yuanming Zhang, Nan Wu, Ye Tao, and Tadd T. Truscott. "The upside-down water collection system of Syntrichia caninervis." Nature Plants 2 (2016): 16076

  • Ny bloggplattform

    Mosebloggen har byttet bloggplattform. Den blir fra nå av på Moseklubbens hjemmeside. Dersom du vil lese gamle blogginnlegg kan du fortsatt det på den gamle bloggen, bare følg lenken under.

    Mosebloggen (den gamle)